Nesten heile livet har eg brukt tida mi på arbeid, meir eller mindre systematisk og målretta. Først bortimot 20 års utdanning (skulegang og studiar for å kvalifisera meg for arbeidslivet), og deretter i betalt arbeid i om lag 40 år, frå 1974 til 2014.
Å vera i full jobb betydde for meg liksom for alle andre at eg mot pengar har gitt bort ein stor del av tida mi for å utføra arbeidet for arbeidsgjevaren, som då har «eigd» meg i denne tida. I mitt tilfelle var arbeidet undervisning, dei fleste åra som lektor i skuleverket, 7,5 timar kvar dag, fem dagar i veka.
Og så skjedde dette for litt over tre år sidan - eg slutta i jobb. Eg kan ikkje seia at det kom uventa, det var heller planlagt, og venta. Så å seia over natta endra rammene i livet mitt seg vesentleg. Eg fekk plutseleg begynna å bestemma over tida mi sjølv. All tida, alle dagar, alle timane i døgnet kunne eg med eitt disponera sjølv, eg kunne bruka tida mi til dei private og familiære formåla eg sjølv prioriterer.
Denne nye, uvante fridommen! - Denne svære forandringa!
Eg har fått det litt på avstand no, men i førstninga trur eg at eg var litt nummen, litt slått ut. - Kva skulle eg gjera med all denne tida, med denne nyvunne fridommen?
Det tok litt tid for meg å veksa inn i dette nye. Tok litt tid å finna ut av det. - Var livet på det nærmaste slutt no? Ferdig i arbeidslivet, ferdig med så mangt i livet?
Den første tida var litt uvant. Dagar som var ustrukturerte, der eg var på leiting etter kva eg ville med desse dagane, all denne tida som eg plutseleg hadde fått rett opp i fanget.
Eg tok det ganske piano, litt bakoverlent, vil eg seia. Meir om dette i neste post, og i dei som kjem etter den.
Ha ein fin dag! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar